Gamle legender – Jason D’Ancona

Jason D'Ancona gikk bort etter lengre tids sykdom i 2014. Han var en av grunnstenene i norsk skateboarding og vi måtte bare ta vare på legendeintervjuet Morten Nymoen gjorde med ham i 2008. Videoen over er også et samarbeid han gjorde i sin tid med Teknisk Museum, og klippet inneholder mange skatebilder fra den gamle gode tiden. Det er trist å tenke på at han er borte, men samtidig veldig gøy å se gløden.

Jason D’Ancona (45) skater ikke fysisk lenger på grunn av MS, men stilkongen fra forbudstida og beyond har gjennom flere generasjoner inspirert og til og med konstruert fundamentet i Norges skateboardhistorie. Han inspirerer fortsatt og er like mye skater selv om brettet er byttet ut med andre rullende doninger. Hans historier og tanker om fortid, nåtid og fremtid er god bensin for kommende generasjoner også, så les og lær.

Når snappa du for første gang på brettet og visste at det ikke var noen vei tilbake?
– Det husker jeg veldig godt. Det første brettet mitt kjøpte jeg av en fyr fra Canada, jeg lånte det først og kjørte bare ned en liten vei og opp en innkjørsel. Da skjønte jeg at det der, det må jeg bare ha! Jeg bare måtte ha det, var villig til å stjæle og gjøre alt mulig, hahaha. Så det endte med at jeg sa til moren min; -I stedet for leirskole så vil jeg ha det brettet, det blir billigere for deg og det blir billigere for alle. Det var i 1975/76 tror jeg.

Jason D'Ancona fake cover på Thrasher Magazine som var en bursdagsgave
Jason D’Ancona med cover på Thrasher Magazine. Photo: Tommy Solstad

Hvilken effekt hadde skateboardforbudet på deg?
– Det hadde ikke den ønskede effekten, hehehe. Det funka ikke på meg. Da forbudet kom var jeg så hekta på den lille fjøla at det var ikke aktuelt, jeg vurderte ikke engang å respektere det forbudet. Det bare ble litt vanskeligere liksom, vi registrerte vel at det var kommet et forbud, men det tok en stund før det gikk opp for oss at det faktisk var alvor.

Hvilke verdier var gjeldende i skatemiljøet den tiden, hva prata dere om?
Det var vel de gode skaterne da, som vi kjente til. Vi snakket mye om utviklingen til skateboarding, hva som hadde blitt gjort, hva som var mulig å få til, ja i det hele tatt mye om skating, hehe, til frokost lunch og middag!

Jason D'Ancona smiler
Det var skating frokost, lunch og middag. Foto: Tommy Solstad

Hvem var dine idoler på den tiden?
Mitt idol var Tony Alva, uten tvil. Jeg prøvde å etterligne ham, jeg prøvde å surfe på asfalten mens jeg skata. Jeg møtte ham da han var her i byen for et par år siden og det var en kjempeskuffelse. Å møte sin ungdomshelt, også var han så usympatisk! Jeg var interessert i å snakke med ham om skateboardets barndom og hvordan han hadde påvirket vår historie, men det eneste han var interessert i det var ham selv fikk jeg inntrykk av. For all del, jeg har kjemperespekt for det de gjorde, det vil jeg alltid ha. Men, hallo liksom, du kan ikke fortsatt introdusere deg selv som skateboarding world champion når du vant et verdensmesterskap i 1975! Det har skjedd et par ting siden da altså, hahaha. Men for all del, jeg vil presisere at jeg fortsatt har kjempestor respekt for det de gjorde den gang.

Hadde dere noen andre helter?
Hele Dogtown-crewet var radikale når det kom til utviklingen av vertskating. De blødde virkelig for saken kan du si, hahaha. Blod, svette og tårer.

Hvilke tricks var det som gjaldt i Norge, som var banebrytende på slutten av 70-tallet?
Frontside air. Jeg husker det veldig godt når vi fikk det skateboardmagasinet som hadde et bilde av Tony Alva som tar en frontside air i en pool. Alle bare; Ååh, er det mulig, han kjører over veggen opp i luften og ned igjen! Det der var en milepæl, bildet av Tony Alvas frontside air er et av skateboardhistoriens viktigste også. Han beviste at det var mulig å forlate veggen og lande ned i den igjen. Nå så drar Danny Way 7 meter høye backside airs, så utviklingen har gått sin gang!

Fu Manchu Tony Alva Cover
Tony Alvas fs air som forandret så mye at Fu Manchu gjorde platecover av det

I dag er utstyret og merkebevisstheten en kjempestor del av hverdagen til skatere. Hvordan var det for dere?
Akkurat det synes jeg var spesielt med den tiden. Vi var utenfor alle aksepterte normer og verdier. Vi lagde vårt eget lille miljø, som til en viss grad var påvirket av Amerika, men vi måtte for det første lage våre egne brett! Så måtte vi smugle inn deler og klare oss helt selv. Det gjorde noe med miljøet, helt klart. I det miljøet der var det ikke først og fremst hva du hadde, men det var din innstilling til skating. Det var det som gjaldt, det var det som var viktig, ikke om de hadde de rett hjula eller what ever.

Så dere på skating som en trend eller en genuin aktivitet?
Vi hadde absolutt ikke noe å hente på det trendmessig. For oss som var i det miljøet var det en livsstil, vår greie. Som Lars Petter Lunde sier i filmen Brettkontroll; Vi var ikke kule! Det var ikke kult å være skater i 1977! Det var absolutt ikke derfor vi gjorde det. På en måte så hadde vi ikke noe valg heller, skating var det viktigste i livet mitt, det var det eneste jeg var interessert i.

Jason D'Anconas skateboardknagger
Det er ikke nødvendigvis utstyret det kommer an på, men hvordan det blir brukt. Foto: Tommy Solstad

Hvordan var det å dra utenlands å se hvordan de ”lovlige” skaterne utviklet seg?
Det var ganske vanvittig, særlig svenskene lå et stykke foran oss så vi lærte masse av dem.

Ut fra deres situasjon den gang. Hva mener du skatere i dag tar for gitt?
Ramps er en ting, å få lov til å skate uten å bli skjelt ut er en annen ting. Tilgang på alt slags utstyr, det hadde vi ikke.

Hva tror du gjør en skater mest lykkelig generelt?
Å ha et terreng man trives med å skate i og å klare de tricksa man setter seg som mål å klare og gjøre det for si egen del. Men jeg tror det alltid vil finnes de som bare setter tricks for å få cred fra andre, folk som er mer opptatt av hva andre tenker enn hva de selv mener og føler.

Jason D'Ancona tankefull
Handplanten i Session-hallen frembrakte garantert lykke Foto: Tommy Solstad

Da dere holdt på var ikke skating kult som du sier. I dag er skatere trend-ikoner på øverste hylle. Hvorfor har det blitt slik tror du?
Det var nok da de økonomiske interessene plutselig våknet her i landet at alt eksploderte. Mens vi var lovløse her, var skating big business i USA. Jeg merka veldig stort skille fra når skating var forbudt til det ble lovlig. Det forandra veldig mye på samhold og holdningen innad i det lille miljøet som var her. Miljøet innad var mye sterkere da vi hadde en felles ytre fiende.

Men selv dere som ikke var kule må ha vært forbilder der også? Hvem så opp til dere tror du?
Det var mange av de yngre som så opp til oss. Jeg var kanskje ikke klar over at vi var forbilder da, så i ettertid angrer jeg på at jeg røyka sigg rett foran dem. Ingen gode forbilder tenner en sigg etter at de er ferdige med å skate. Det skulle jeg jo gjerne hatt ugjort, men det går jo ikke.

Hvordan var 1989 for deg? Året det ble lovlig å skate i Norge
Det var et veldig turbulent år husker jeg, det var mye som skjedde og mange som ville ha a piece of it. Det ble revet i alle retninger, særlig med dette Se & Hør-greiene (det norske bladet Skateboard utgitt av Se & Hør) som jeg skjønte ganske fort at var bare tull. De folka skjønte ikke hva det handlet om. Jeg tenkte en periode at bare de henger rundt oss en periode så skjønner de nok hva skating dreier seg om. Det gjorde de aldri, hahaha. Jeg prøvde å skrive noen artikler for dem og prøvde å bidra med noe saklige greier. Lars Petter Lunde slutta vel å skate etter at han hadde vært i bladet og jeg utga mit eget blad som en motreaksjon. Det het Trynefaktor. Jeg mente vi trengte noe som kunne ivareta sjela til skaterne. Det var en stensilblekke, men jeg lagde tre eksemplarer. Christian Brox skal visstnok ha alle inntakt fortsatt.

Hva føler du forsvant da forbudet ble opphevet?
Det som forsvant var den derre gjør det selv holdningen som vi hadde til alt egentlig. Man må selvfølgelig ha med kommuner på prosjekter som koster mye penger, men det krever også en stor innsats å opprettholde en bra kontakt der, det skjer ikke av seg selv. Da skating var forbudt rappa vi materialer fordi vi ikke visste hvor lenge byggverkene våre skulle stå, men da vi begynte å bli sikre på at de ikke skulle forsvinne så kjøpte vi dem jo. Det å få levert en bunke med nye plater, var ganske mye kulere enn å gå ut og ”handle” klokka 24.00 på natta på en byggeplass.

Men dere ble ikke bare møtt med restriksjoner på skateboardet. Hvordan var den tidlige snowboardingen?
Vi fikk ikke lov til å bruke heisen i Tryvann, så vi gikk opp i løssnøen. Men jeg tenkte at -surfe det skal vi, om vi får bruke heisen eller ikke det betyr ingenting! For meg var snowboarding surfing på frossent vann. Jeg husker min første tur oppe på Tryvann, på nedsida bak Tryvannstårnet så fant jeg en bakke jeg ville prøve. Jeg hadde aldri prøvd det før, så fikk jeg bare én sånn carve, så la jeg meg ned i snøen og tenkte; -Å ja! Var det det de mente! Jeg skjønte med en gang at dette var kjempekult. Men jeg mistet interessen etter hvert som det ble en mer alpin aktivitet og heiskjøring ble vanlig. Alpint er ikke min greie, men surf er morsomt!

Jason D'Ancona viser hvordan de først kjørte snowboard
Jason demonstrerer sin første sving på snowboard. Foto: Tommy Solstad

Har du et reiseminne som utmerker seg spesielt?
Ja, jeg husker jeg ble sendt til Svalbard for å skate, det kommer jeg aldri til å glemme. Reisen ble betalt og rampen var elendig, men det hadde ingenting å si. Det var en klubb der oppe som rett og slett betalte for å få meg opp dit. Jeg ble også med på en snøscootertur der oppe og det var gøy altså. En maskin som gjør 130 og som kun er utstyrt med gass og brems, that’s it. Vi kjørte gjennom et elveleie som var fylt med snø og det var som en kjempestor halfpipe og det føltes som om det gikk i 90 selv om det sikekrt bare gikk i 50. Opp på kantene og ned igjen, dritkult!

Så husker jeg vi var på Scandinavian Open i København og der så jeg Tony Hawk skate. Han dro en fs air på vertrampen som var over to meter og publikum bare brølte ut. Da kjente jeg hårene bare reiste seg på ryggen. De hadde en quarterpipe der med kanskje to meter buer og halvannen meter vert. Så dro han jammen meg fs boardslide oppå der, hahaha, åååh, da holdt jeg på å kaste opp.

Noen andre øyeblikk som er stand outs?
Tja, jeg husker da jeg kom over vertikalen i fullpipen, da det gikk over rett opp og begynte å gå innover igjen. Da sto jeg nede i bunnen og så på hjulmerkene våres høyt der oppe og tenkte; – Opp der er det ingen andre som kommer…Jeg lærte mye der ute i pipen på Slemmestad.

Hvordan er din hverdag som skater nå?
Jeg skater jo ikke lenger, men jeg hører litt hva som rører seg i miljøet. Jeg vet for eksempel at det kommer en bowl nede i Gamlebyen her og det gleder jeg meg vannvittig til! Men jeg er ikke plugga inn på samme måte i miljøet lenger.

Men tankemessig er det noe annet. Jeg har skateblikket, det forsvinner aldri. Når jeg ser en lang bakke som er nyasfaltert, en potensiell wallride eller en bue tenker jeg alltid at; – Fy fader, der kunne jeg dratt det og det.

Min holdning til skating og tidligere forbud og alt det der har ikke nødvendigvis så mye med skating å gjøre. Jeg tror bare at det generelt reflekterer min personlighet. Sånn som det å prøve å løse et problem med å innføre et forbud, slik det ser ut for meg er det totalt meningsløst. Det må vi holde av bare til de aller viktigste tingene her i samfunnet, å forby ting. At myndighetene ikke forstår en aktivitet betyr ikke det samme som at det skal forbys. Slik mener jeg det er med graffiti også.

Hva er din oppfatning av uttrykkene true og real?
Hahahahaha. Jeg kan i hvert fall si at uttrykket real brukes av veldig mange som ikke er det!

For meg er en skater som er real en som går ut klokka 03.00 om morran, fordi det er eneste tidspunktet det ikke er noe trafikk eller folk på den veien eller spoten han vil skate.

Jason D'Ancona ler
Hahaha, se for deg skateboarding i OL med fest på hotellet. Foto: Tommy Solstad

Hvilke verdier tror du vil være viktige for skatingen i fremtiden?
For å si det sånn; Jeg håper aldri skating blir en del av OL altså! For noen år tilbake så lagde Playboard en sak på det norske OL-laget i skateboard og jeg gikk rett på vet du, for jeg hadde ikke så mye kontakt med miljøet da. Leif Kristian Thorvik og co til OL! Jeg bare ble så indignert og satte meg ned og begynte på et brev og greier. Herregud hva er dette her for noe vås! Hahaha, jeg ble skikkelig fornærma og så heldigvis så møtte jeg Fritjof (Krogvold) ute på byen før jeg fikk sendt brevet. Da sa han; -slapp av Jason, det var bare en spøk. Da ble jeg jo letta haha.

Men skating i OL tror jeg aldri vil skje heller, skaterne er ikke typene til det. Tenk deg at det er skateboard OL og det er fem lag fra forskjellige land som har finni seg en handrail utafor hotellet som er kjempekul og de står der og popper og skriker og herjer mens oppe på rom 113 er det full fest og…De folka passer ikke inn i formatet, rett og slett, det er ikke rette OL-attituden, heldigvis. En ting som virkelig imponerte meg var da skateboard NM ble lagt til Alta. Det viser hvordan skating binder sammen folk på sin helt egen måte og det sier også mye om skatemiljøet her i landet.

Vi takker Jason for en inspirerende og ikke minst nødvendig historietime, slik at vi kan fylle på med ny kunnskap og ikke minst tette eventuelle hull som måtte dukke opp i veien videre i Norges skatehistorie

Relaterte saker:
En legende har gått bort

Photo: Tommy Solstad
Photo: Tommy Solstad
Photo: Tommy Solstad
Photo: Tommy Solstad
Photo: Tommy Solstad
Photo: Tommy Solstad

INGEN KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar