Lars Gartå
Alder: 33
Kommer fra: Grefsen i Oslo
Har tatt foto siden: 1996
Første kamera: Enkelt Nikon speilrefleks med film (filmrull)
Nåværende foto-setup: Prøver å holde sekken lett; Nikon D300s, 3-4 linser og to blitser. Brettet er alltid med.
Antall covere: Jeg har et cover fra et fransk magasin som het Ride On, samt to cover av svenske Giftorm. Tror jammen er eller annet arkitektmagasin også trykket bildet mitt på coveret. Har også en bråte cover fra Fjøl og Playboard, men det teller vel ikke siden jeg var redaktør selv den perioden?
Bildeserie: Se Lars Gartås utvalgte bilder til denne fotoprofilen her
Hvordan begynte du med skate-foto?
- Det startet da jeg var 15 år og leste skateblader. Jeg ble fascinert av at noen tricks rett og slett så mye bedre ut på foto en på film, og kjente bare en trang til å få til dette selv. Husker jeg så på gamle 411-filmer og spolte tilbake VHS-spilleren og trykket pauseknappen med to sekunders delay for å fange Tom Pennys frontside flips perfekt. Så det har vel vært en besettelse i snart 20 år.
Hva var ditt første bilde på trykk? Og hva betød dette for deg?
- Playboard hadde et par sider hvor lesere kunne sende inn egne bilder. Fikk da et bilde på trykk av min gamle kompis Svein Torgersen, som backsideflippet en bank på den gamle skateparken i Torshovdalen. Jeg ble selvsagt stolt, men da var det alikevel milevis igjen før jeg trodde jeg kunne få bilder trykket redaksjonelt. Kanskje et år senere trykket Playboard et bilde av Ove Kirkeby som kickflippet kanten i Frognerparken fra Bernhard Invitational, og det var selvsagt stort. Tror jeg skjønte da at det var fult mulig å ta bra bilder bare situasjonen bød seg. De første årene var den største hazzlen å faktisk finne en god session hvor man kunne ta bilder. Før folk kjente meg måtte jeg liksom snike meg litt innpå nye folk, og ikke alle er like interessert i å ta bilder med en fotograf de ikke kjenner. Jeg var også temlig sjenert, det hjalp jo heller ikke på framdriften. I mange år hang jeg bare etter skatere og fotograferte der de ville skate. Jeg var redd for å ta for mye av deres tid, og turte ofte ikke si fra at jeg trengte lenger tid på å stille lys, eller be filmere flytte seg. Så i mange år var jeg på mange måter en ivrig student og observatør en en profesjonell fotograf.
Gartå har solide skater-roots. Backside ollie på Oldboys-NM 2010.
Photo: alexholm.com
Tror du det er annerledes og slå seg opp som fotograf i dag enn da du begynte?
- Jeg tror faktisk det er en stor forskjell på grunn av den digitale tidsalderen vi lever i, og det absurde eksponeringsbehovet vi innbiller oss vi har. Det er nesten forventet at vi skal blogge om oss selv på Facebook og instagramme bilder som alle har glemt et kvarter senere. Folk er nok mindre skeptiske til en fotograf i dag en for 15 år siden, men meningen med å ta et godt bilde er kanskje ikke like tydelig. Tror veldig få i dag er klar over den enorme forskjellen det er å se et godt fotografi på veggen i forhold til på en dataskjerm. Takk og pris for Dank, som trekker ned tempoet og fremdeles presenterer gode bilder på en delikat måte og stoler på at leseren foretrekker kvalitet framfor kvantitet.
Hva er det du liker med skatefoto?
- Det er ikke mere komplisert en at jeg skater selv, og skatekulturen har betydd masse for meg som person. Skatemiljøet traff meg hardt og godt i ungdomstiden, og jeg ble kjent med et miljø med sterke personligheter og selvstendige og nysjerrige mennesker. Skating var mye mer anti-establishment da en nå. Selvom jeg er utrolig fornøyd med å ha familie og A4-rammer rundt livet mitt i dag, har jeg fremdeles synspunkter og idealer som ikke har forandret seg siden ungdomstiden.
Er det ikke kjipt å være han som ikke er med og shredder, men som bare sitter på ræva og kuker med kameraet?
- Jeg digger jo å kuke med kameraet da, men jeg har alltid med med brett på session og skater litt selv. De aller fleste jeg fotograferer med bukker under for min dobbel kickflip i game of skate. Ellers livnærer jeg meg av mye straightere fotojobber enn skateboard, så de få gangene jeg har anledning til å stikke ut å ta skatebilder, passer jeg på å kose meg selv. Etter 15 år har jeg skjønt at man sjelden får gode bilder hvis det ikke er god stemning mellom skater og fotograf.
Kan du si noe om hva slags folk du liker å jobbe med? Ikke liker?
- Jeg liker å jobbe med skatere som gidder å stå på for å få et bilde. Skatere som klarer å forstå at en stylish ollie blir et mye bedre på foto en en laserflip. Da jeg slo meg opp som fotograf møttes vi alltid på rådhuset, og folk skatet teknisk streetskating; mye curbs, trapper og små gaps. I dag er folk mye mer tent på naturlige transitions, orginale spots og det estetiske miljøet rundt spoten. og det er selvfølgelig mye bedre fotomessig. De to filmene Mosaic, fra Habitat og Lost and Found fra Blueprint, får æren i min bok for dette.
Hva er det mest utfordrende med faget ditt?
- Å leve av det. Jeg prøvde endel år, og solgte til 10 forskjellige magasin i Europa. Sendte orginalbilder i posten til folk jeg ikke kjente, og fikk en tusenlapp åtte måneder senere. I dag er jeg mye mer fornøyd med å jobbe med skolefoto og eiendomsfoto som hovedinntekt, så jeg slipper å kjenne et press for å alltid tjene penger på skatefoto. Skateboard er altfor viktig for meg til å ødelegge det som en elsket hobby. Jeg tar desuten bedre bilder når jeg har det gøy og kan eksperimentere mer med min egen stil. Jeg smilte da jeg leste Jon Kåre Skiples intervju i Dank, hvor han sa det siste han ønsket var å leve som pro skater, fordi det ville gjøre det så uinteressant. Det samme gjelder fotograferingen min.
Hva slags bilder prøver/ønsker du å ta?
- I over 10 år trodde jeg at jeg måtte ha Hasseblad-kamera og fire blitser. Jeg forsøkte rett og slett og kopiere andre. Etter at jeg sluttet som redaktør i Playboard for fire år siden, fikk jeg en gedigen opptur med fotograferingen min, fordi noe av presset forsvant og jeg endelig kunne se skateboardkulturen fra utsiden i stedet for å ha vært fanget inni bobla i 10 år. Enda bedre ble det da Dank startet, og det ble et ønske for naturtro bilder med et mer dokumentarisk uttrykk. I dag prøver jeg aller helst å kun bruke kamera og normallinse, og komponerer bildet med eksisterende lys. På den måten føler jeg at jeg endelig at jeg nærmer et eget utrykk som ingen andre har, og det er utrolig tilfredstillende. Den mest spennende skateboardfotografen er Fred Mortagne (French Fred). Etter å ha filmet Menikmati tok han med seg et enkelt kamera under filmingen av Bon Apetit, og etter to år leverte han tidenes mest spennende skatefotoutstilling. Vil også trekke fram Kingpin Magazine under tiden med Benjamin Debert som fotoredaktør sammen med Sem Rubio, som turte å satse på orginale kraftfulle bilder mens resten av magasinindustrien bare kopierte hverandre.
Har du et bilde som du er spesielt fornøyd med/stolt av, som du kan fortelle litt om og legge ved til denne checkouten?
- Det må bli bildet av Gabbe gjennom gjerdet på buespoten i Gamlebyen. Ingen blits og tatt med en vidvinkellinse, ikke fisheye. Den linsa er generelt et stort fy-fy blant skatefotografer, mens dokumentarfotografer bruker vidvinkel mye. Dette bildet har en dokumentarisk kvalitet som jeg sjelden ser i skatebilder, og det er jeg stolt over å ha fått tll.
Av alle sine skatebilder, er Gartå spesielt fornøyd med dette. Gabbe, bs ollie.
Photo: Lars Gartå
Hva er fremtiden din som brettfotograf?
- Jobbe mest mulig i Oslo med en håndfull engasjerte spennende skatere. Det blir mer og mer uinteressant for meg å se pros filme lines i Shanghai og Barcelona, når de kunne prodda en mye mer spennende part i en kilometers radius fra sin egen inngangsdør med lokal flavour. Jeg gikk gjennom mine gamle bilder i år, og så med forskrekkelse at halvparten av mine beste bilder var tatt i Barcelona. Alle disse bildene vil være helt ubetydelige om 20 år. Derimot vil skatebilder fra Oslo bare stige i verdi ettersom tiden går. De vil få en dokumentarisk og emosjonell verdi for meg, og forhåpentligvis for noen andre også. Bildet fra buespotten i gamlebyen som jeg tidligere fortalte om, ble tatt i 2011, men nå er spoten fjernet, så allerede har bildet en verdi utover selve motivet.
Du er vokst opp med analog foto på print, før du jobbet med analog foto på print. Og nå er hele bransjen digital foto, mye på web. Hva har du sett av utvikling innen brettsportfoto?
- Det er blitt enklere å bli fotograf siden man slipper å fremkalle og scanne bilder. Vi har fått flere hobbyfotografer, men ikke flere talentfulle og dedikerte fotografer.
Du har jo også tatt en del bilder for Dank i det siste. Har fotografiet en annen rolle, verdi, på print enn på nett?
- Jeg vil sammenligne det med å lese en roman på grovt papir med en god flaske vin foran peisen fredag kveld, i forhold til å lese facebook på mobilen mandag morra under busskuret på vei til jobb med 118 andre tanker i hodet. Vi lever i et samfunn som forteller oss at vi skal etterstrebe det siste eksempelet.
Du lærte deg å ta bilder med analoge kameraer og fremkalling på mørkerom, men driter (etter hva jeg vet) fullstendig i hipster-ism, analoge trendkameraer, instagram og sånne i vinden-fenomener. Mens en haug av dagens digi-ungdom har fått all fotokunnskap digitalt, og omfavner den analoge fortiden, old skool-fotoutrykk etc. En kommentar til dette?
Det eneste du skal bry deg om som fotograf, er at bildene betyr noe for deg selv. Hvordan du oppnår dette er ubetydelig. Hvis du har tatt et bilde som virkelig griper tilskueren og imponerer, så vil ingen bry seg om teknikken.
Word.
Se Gartås utvalgte bilder med egne ord til her.
Se flere store, norske brettfotografer her:
Intervju: Olav Stubberud
Bildeserie: Olav Stubberud